Goodbye, Bella

(NEI, det er ikke en spoiler enda)

Jeg har lest ferdig Eclipse i dag. Egenlig litt trist, for jeg vil at bøkene skal vare.. Det er mange som synes at Bella oppfører seg teit i boka, og jeg er den eneste jeg vet om -i mitt område- som ikke synes det. Jeg kjenner meg faktisk mye igjen, og ville gjort mange av de samme valgene som hun har gjort. (her kommer en mulig spoiler!) Noen måtte bli såret uansett, og Bells følte hva som var riktig. Jeg hadde nok gjort det samme selv.

Twilight er mye omtalt om dagen, det er elsk- eller hat. Mange omtaler hele konseptet som klisjé, noe jeg må si meg delvis uenig i. Det blir ingen ordentlig bra bok uten klisjeér, men man trenger ikke bruke de vanlige klisjeéne, som f.eks den nerdete jenta som blir sammen med den populære gutten som er med på et veddemål om å få henne, eller rett og slett de aller fleste kjærlighetskomediene. Jeg tror vi trenger klisjeéne, noe  å støtte oss til i lignende situasjoner, le av når det trengs eller grine av når vi har blitt dumpet eller har dumpa noen. Mine favorittklisjeér -uten at de er ekle klisjeér- må være Stolthet og Fordom (bestilte boka i stad forresten).

I dag gjorde vi -Viccc, Varga & marken- svært lite de første timene. Vi hadde lyd, satt i kantina, lekte med det nye tastaturet mitt. Skrev en setning til, lagde fortellinger om kantina. Kanskje jeg slenger ut en eller flere av dem, depends om hva de andre mener. Fikk i hvertfall begynt på det vi skulle; skrive manus til radio”sendingen” vår. Etter lydtimene hadde vi gym. Tortur-oppvarming, og deretter volleyball. Jeg kan ikke få uttrykt sterkt nok hvor mye jeg misliker ballsporter, jeg får noia hver gang en ball kommer mot meg. Blir som en nikkedukke av eik med avklipte tråder. Som om den som skulle styre meg sovna noen sekunder, eller bare lot være å flytte på meg så jeg skulle bli redd. Når ballen er svært nærme, så våkner styreren til live, og vrir meg unna, så jeg står å ser dum ut på banen. Det er svært ukult, for volleyball er jo morro, når man ikke er redd for baller.

Som om torturgymmen ikke var nok, så hadde vi ekstra fototeoritimer etterpå. Så på en svensk film fra typ 70-80 tallet, og den var K_J_E_D_E_L_I_G. Kan ikke huske hvor mange ganger jeg sovnet, og da jeg først fikk sneket meg bakerst i klasserommet bak noen pulter (fordi vi ble bedt om å flytte oss frem) for å sove videre der, så kom fotolæreren inn i rommet igjen, og jeg måtte late som jeg hadde hentet noe og sette meg pent tilbake igjen. Og selvfølgelig satte han seg bak meg… Bleh.

Speaking of books&reality;

“-Det blir så fake nå er de er lykkelige. Det er ikke mange bøker som hadler om HELT lykkelige mennesker. Jeg kommer faktisk ikke på noen jeg!

- Men det er vel fordi ingen er helt lykkelige? Har aldri jeg vært hvertfall.

-Ikke jeg heller. Tenkte på det i stad, sånn, om det har vært noen tider hvor jeg har vært 100% lykkelig. kanskje noen ..uhm.. øyeblikk, men aldri fullt ut 100%.
- Jeg tror ikke jeg hadde likt å være helt lykkelig. Da føler man ikke de bra tingene.
-Jeg veit, men jeg er litt rar også for.. jeg vil heller være trist enn å være likegyldig. jeg foretrekker liksom de “sterkere” følelsene fremfor ingenting.”

That’s all today.