Og once again er monsteret ute. Etter en lang dag ute(monsteret altså), så er det slitent når det kommer hjem. Til meg og Rm’s store glede, er det ikke smil og glade toner som møter oss, neida, skrik og bråk derimot. Jeg blir beskyldt for å ikke ha gjort noe, “DU HAR IKKE VANNA BLOMSTENE!!!! ELLER VASKA OPP!!” hadde monsteret tittet etter en gang til, så hadde hun sett at jeg hadde gjort det. Og hadde monsteret snudd hodet inn i den lille stua, hadde det sett massevis av klesvask, ferdig vaska og hengt opp til tørk. Og hadde det også tittet inn på rommet mitt, hadde det sett at det var ryddig. Men når det stakkars monsteret er slitent, virker det som at alt som er gjort blir usynlig, og møkk-brillene kommer på. Jeg vet ikke hva monsteret sa til Rm, for jeg var nede å satte inn. (For jeg var midt i tørkinga da det kom.) Akk og ve, jeg håper at morgendagen blir bedre. Mye bedre. BLI GLAD, kjære monster. For vår skyld.
Før var det ganske ofte at monsteret kom en tur, men det har vært en stund siden. Forståelig at det titter frem, for vi er ganske late og ubrukelige. Men når jeg (RM vet jeg ikke) faktisk har gjort noe fornuftig, er det unødvendig å asldgjaldksgjlasdfhgksdg. Don’t you agree?
Tenkte meg det.
I agree.
Men aw, så søt måte å si det på :)