Boy meets girl. Boy falls in love. Girl doesn’t.
Den store kinodagen, 4 filmer. Saw VI, (500) Days of Summer, This is it og Se opp. Saw var ok, jeg svatt en gang, og ellers var den som resten av Saw-filmene. På slutten ble det for teit, for “drapene” så for fake ut. Jeg SÅ at det var plastikk. Det ødelegger, og gjør at jeg begynner å le. Som jeg ofte gjør når jeg ser på skrekk/splattere. (500) Days of Summer var kjempefin, kanskje litt lang, men det gjorde meg ikke noe. Den minner meg litt om meg selv. Filmen er kategorisert som komedie, men den er ikke spesielt morsom. Mer søt og trist. En film jeg sikkert kommer til å se igjen! This is it var ..tja.. ok den óg (men da er Saw mer enn ok). Hadde MJ levd enda, og gjennomført showene, hadde de blitt helt syke. Kongefete, med supre dansere og supre effekter. Og MJ har(hadde) fremdeles moovesa! Michael Jackson er kul han, men det var jo omtrent det samme som ble vist på skjermen hele tiden, og det ble litt for kjedelig for min smak! Sovna sikkert 7 ganger underveis. (Det var sånn jeg fant ut at man kan ta opp armlenene i sal 2 på Fredrikstad Kino) Greit å sove litt og, siden jeg ikke hadde sovet (mer enn 4 timer) siden natt til fredag. Etter en den, gikk vi til Bunnpris for å kjøpe frokost. Jeg liker ikke bunnpris!!!! Drittbutikk som har dårlig utvalg og ikke har veksel i kassa. Såååå var det Se Opp. På norsk, med evig mange barn i salen. MØRKT PÅ KINO, DERE! Ho dama som satt ved siden av meg okkuperte all plassen. Dumme. Se opp er mye morsommere på engelsk, men den fungerte på norsk også. Helt ok. Som omtrent alt annet. Da filmen var ferdig, satt Marius og jeg igjen i salen til alle kidsa hadde gått ut. De vi satt sammen med hadde plutselig forsvunnet, og da så ikke jeg noe poeng i å presse oss ut mellom alle barna. Kunne jo tråkka på dem, stakkars! Litt sånn som man ikke vil tråkke på maur fordi skoene blir ekle under. Ble igjen enda litt lengre, fordi Marius lette etter noe og jeg møtte kjentfolk. Da vi kom ut, var det tid for å komme seg hjem. Fremdeles lenge til bussen min gikk, men jeg ble med bortover til Torvbyen for det. På veien begynte jeg å tenke på hvor busskortet mitt var, siden det ikke lå der jeg huska at jeg hadde lagt det. Satte meg ned på en krakk for å lete, og brått kom jeg på at det var Mills som hadde det i veska si (fordi jeg hadde spurt om ho kunne passe på det da vi så på Saw. Etterpå så glemte jeg vel bare å be om å få det tilbake.) og ho hadde jo dratt hjem. Supert. Fikk ikke tak i noen, og lommeboka mi inneholdt 24 kr, altså 1 kr for lite til bussen hjem. GREAT, tenkte jeg. Og det var lenge til bussen gikk også. Flaks at jeg fant ut av bankkort-problemet mitt tidligere på fredagen (selv om jeg egentlig ikke visste om det virka), for ellers måtte jeg tigget 1 kr av noen, eller gått tilbake til kinoen hvor det var kjentfolk og mista bussen (som ikke går så ofte). Det er ikke noe nytt, men jeg er magisk, for alt jeg har av kort slutter å fungere, blir borte, eller kommer plutselig på nytt i posten. Denne gangen var det stress fordi jeg hadde feil kode, men som skrevet, trodde jeg at hadde jeg funnet ut av det. Kom meg hvertfall hjem, og etter det har jeg og pusen ligget på sofaen å sovet. Herlig. Jeg kunne sovet resten av året, hadde vært så deilig å slippe å tenke på noen ting. Hvorfor kan ikke ting bare være enkelt? <Jeg er lei av dritt.>
(Har fått sminka mi av Seb nå, TUSEN TAKK, ENGEL! <3)
Lært: Ingenting er som man tror.
