Foto: Moss Avis
Dagen begynte bra. Hadde mest lyst til å sove, men siden vi skulle ha matte og siden jeg ligger etter i lyd(i følge meg selv), så tvang jeg meg opp og gikk til skolen. I mattetimene fikk vi sjokoladekake med bamsemums (Takk Egil!) og den var sykt god. I storefri fikk jeg en merkelig telefon fra mamma, som kom til skolen for å prate med meg. Jeg hadde jo ikke peiling på hva det kunne være. Det var ikke noe ille for meg (eller på en måte), men wow, for et sjokk. Adoptivfaren min omkom i en arbeidsulykke i 8-tiden i dag morges. (bildet) Det var et stort sjokk. Jeg hadde forventet meg en helt annen beskjed, også var det denne. To politimenn hadde kommet på døra til gamle huset (siden jeg ikke har endra adresse enda), og snakket med mamma, som overleverte beskjeden til meg. Egentlig skulle de kommet på skolen å fortalt meg det, og det er jeg glad for at de ikke gjorde. Noen tenker kanskje at jeg er veldig lei meg og ikke kommer til å være på skolen på en stund, men da tenker de feil. Som nevnt nå for tredje gang, det var et sjokk. Jeg er mer lettet enn lei meg, uansett hvor horribelt det måtte høres ut. Jeg vet ikke helt hva jeg skal tenke, og innimellom går jeg på en måte inn i en sjokktilstand som føles litt som om man har sovet en evighet. Zombielike. Lærerne var veldig greie om det, så jeg fikk ha med meg jentene rundt omkring. Heldigvis har jeg også fått utsettelser på innleveringer også, så nå har jeg masse tid til meg selv.
Begravelsen vet jeg ikke om jeg vil gå i. Jeg tror ikke jeg orker det, men på en annen side kan det kanskje være lurt. Men bare for å se den delen av familien igjen, for de har jeg ikke sett siden jeg var 10-11 år. Det høres sikkert brutalt ut å ikke være lei seg for at noen har dødd, og spesielt på den måten, men under omstendighene tror jeg alle hadde vært det. Det var bare førerhuset som ble skadet under ulykken. Karma is a bitch! Nå er det kanskje mange som ikke skjønner noen ting? Hvis ja, så ikke spør meg på skolen eller noe. Selv om jeg skriver om det, vil det ikke si at jeg vil snakke om det. Og selv om jeg har skrevet at jeg ikke er noe spesielt lei meg, betyr dette mye og går inn på meg på de fleste måter. Jeg er glad for at jeg har støttende venner og familie!
Man kan lese mer om saken her, her, og her.
